På kontoret skal man snakke med ukjente mennesker om det som gjør aller mest vondt i livet. Det man ikke tør si til andre rundt seg. Det ingen kan få vite. Det som gnager deg i søvne og det som gjør at du i det hele tatt går inn i et skjevt maktforhold med en person med masse utdanning som vet bedre enn deg hvordan du skal få det bedre.
Likevel kan man si så mange skumle, vonde og fæle ting uten å ta med rett versjon (person) inn på kontoret. Hun som bare har det vondt, er utmatta og plaget til alle døgnets tider blir ikke med inn. Hun som har det vanskelig kommer ikke til psykologen. Hun er bare hjemme. Ingen kan treffe henne, uansett hvor mye du prøver å fortelle om henne til han på andre siden av bordet. Bordet som er satt på det offentlige gulvbelegget, med polstrede stoler som skal være litt behagelige, men ikke for behagelige å sitte i. Nok til å gi en viss form for trygghet uten å være pinnestol.
Hun som kommer på kontoret tar seg sammen. Har ikke på seg grå joggebukse. Gråter ikke ukontrollert.
Det er vanskelig å tro på ord som ikke gir samsvar med det man ser. Derfor er det så viktig at psykologen vet at den som har det vanskelig ikke kommer til timer. Hun som har det vanskelig vil ikke bli sett, brydd seg om eller holdt rundt. Men det er likevel det alle de andre prøver på, for kanskje det er nøkkelen.
Kan hun noen sinne komme på kontoret? Gå ut av døra? Synes i andres nærvær? En slags indre Ninni.