du trenger ikke dra langt før du finner dem. med badesko, solhatt og alltid med knekkebrød fra Norge i kofferten. det er deilig, men problemet i år er at man ikke trenger å dra til Syden før man finner dem – Syden har kommet hit og vi har knekkebrød i skuffen her hjemme.

du kjenner typen, og kanskje er du en selv.

kanskje livet skjer aller mest på sommeren. kanskje du jobber hele året for å komme deg til disse ukene med øl i glasset, solkrem på huden hvis du er flink og med fremmede til å passe barna. kanskje du bare holder ut. kanskje du skulle vært på sykehus men likevel tenker at du burde være en del av livet der ute. i Syden.

og kanskje er det å være standard charterturist det siste du vil. kanskje du sitter inne med air condition og vifta på og spiller spill og ikke snakker med noen.

jeg er neimen ikke sikker på hva som er best/verst, jeg. det er vel opp til øyet som ser. øyet som leser. øyet som lever i syden eller inne i stua. eller hele tiden. for vi lever jo hver gang vi ser – og også de som er blinde. synet er i hvert fall ikke det som bestemmer om vi lever eller ikke. er det syden som bestemmer?

jeg kaster et papirfly ut av de hvitsprossede vinduene i leiligheten din. jeg bretter og bretter, papirfly etter papirfly. jeg skriver ting på innsiden av vingene og håper de flyr helt frem til den jeg trenger at leser dem.

jeg skjønner at jeg ikke kan brette en spå og spå fremtiden vår som en spåkule, men jeg har lyst til å prøve likevel. velg et tall mellom 1-8, og få svar på hvor mange ganger til vi skal sees. kanskje det er aldri.

papirfly samler seg på bakken hos naboene, jeg kaster bare inni min egen borg – bakgården. det er papirfly på grusen og på benkene og på plantene og sykkelvognene og trehjulssyklene. det er vanskelig å komme seg ut av borettslaget fordi det er så mange deler av alle disse stakkars trærne der nede. liggende utover. man må vasse i papirfly.

men jeg kan ikke fly dem helt frem til deg. for du er ikke inni mitt fengsel, jeg har bare lånt denne leiligheten og du vil ikke bli spådd.

 

 

Hvis du vil prøve igjen, trykk stjerne.

Du kommer til å trenge denne koden. Lagre den på et trygt sted. Koden er:

Du kan få denne dagen på nytt, bare trykk firkant.

For å gjenopprette til fabrikkinnstillinger, hold inne startknappen i femtitre sekunder.

Er en unnskyldning mer gjenoppretting eller å bruke backspace? Er det å sove en slags gjenoppretting til fabrikkinnstillinger, eller fast forward?

Hva er koden din? Ligger den under dørmatta? Kan man tråkke på koden?

Trykk 1 for å starte på nytt.

Når er det egentlig gråt? Er det gråt hvis saltvannet aldri forlater øynene? Når skjer hormonutskillelsen som angivelig skal gi den rensende effekten – er det bak øyeeplene hvor saltvannet produseres, eller er det idét saltvannet forlater øyekroken? Er det gråt hvis man blir blank i øynene? Gråter man faktisk hvis man får et rusk i øyet og det kommer væske fra øynene? Hvem bestemmer egentlig når man gråter?

Gråter man hvis ingen ser det? Og hvorfor er det lettere å gråte til Snapchat enn til noen som er i samme rom?

Vi er i en skrekkversjon av ikke lov å le på hytta; ikke lov å gråte i livet. Det er sensorer, kameraer klare. Du har oversikt fra alle vinkler og jeg kan ikke gråte bak genserermet uten at du får det med deg. Det er kamera i genserermet. Det er saltvannssensor i øyet.

Jeg gråter ikke, bare nesten. Men du ser mine nesten, og teller de med likevel.

du trenger ikke mye, bare vilje og evne til å få det til (vel, det er ganske mye for enkelte, men)

du kan flytte to spisestuestoler på bagasjebrettet til en sykkel bare du sykler pent nok. eller setter de godt nok fast. eller kanskje de ramla av etter jeg kjørte forbi deg?

du kan flytte rundt på ting inni hodet ditt hvis du ser på et lys som går frem og tilbake nok ganger. det er ikke magi, selvom det kanskje føles sånn ut. samtidig er alt saltvannet du produserer et bevis på at det ikke bare er enkel magi.

det er sesong for å flytte de underligste ting på de røde ruterbussene. kompostbinge, seng og store planter – alt skal med, for man har ikke bil i byen. du kan ikke parkere noe sted, du har ikke lappen, du er for ung til å bry deg om hva andre tenker om flyttelasset ditt. du har pakket bort det du er flau over på en måte som gjør at du ikke blir oppdaget. sexleketøyet i en småblomstrete boks. sverdet i en skibag. du må bære skjenken fra oldemor opp ti etasjer fordi heisen er for liten. med små trekkspilldører som ikke spiller rent lenger.

du kan flytte troen på deg selv, fra «ubrukelig» til «brukelig», på samme måte som man skyver dingsen på kontordøra di fra «ledig» til «opptatt». bare ikke helt sånn, kanskje. men det kan skje. du har lov til å være litt ledig og litt opptatt en periode der. men plis, ikke bare vær i situationships med deg sjæl. finn ut av det. bli ledig til livet og opptatt fra det som veier for mye.

rødt og grønt lys.

sykle videre.

du får deg nytt hjem og ny huseier av veggene – og kanskje en ny leieboer inni deg.